I forhold til alle medias fokus siste uke, kunne man knapt forestille seg noe mer alvorlig, derfor er det forfriskende timing i gårsdagens morgennummer.
Redaktør Stanghelles oppfriskning av “fredsnasjonen” Norges krumspring og APs skjulte politiske manøvrering i atomkappløpet og naive tiltro til sine “sosialistiske venner” burde gi velgerne et varsko om hva dette partiet kan være i stand til med et rent flertall bak seg.
Nesten like betydningsfullt er del 2 side 2 #MÅLESE av Are Kalvø som denne gang forteller skjebnen til en anerkjent journalistvenn som jobbet med politikk i en av våre store aviser, var ofte invitert i radio– og TV-debatter fordi han sa det som det var, men som ikke jobber der lenger, fordi han “syntes at det var greit med Anundsens feil og at SP trakk tilbake støtten til lov mot tigging”. Men hans redaktør syntes ikke dette var greit, så nå må han finne noe annet å gjøre hos en ny arbeidsgiver som praktiserer ytringsfrihet.
Det ville heller ikke bra med slike media hvis vi får et politisk landskap i 2017 slik dagens meningsmålinger antyder.
For oss velgere er ingen av disse to tilfeller særlig bra, fordi de viser at journalistene er forventet å skrive den gjengse mening, ikkke sannheten, og i eksempelet med tungtvannet, forventer vi at politikerne gjør det de har sagt i valgkampen og sitt program, for det er hva vi valgte de til å gjøre, på våre vegne og ikke omvendt og i hvertfall ikke ha sin egen skjulte agenda.
Det var jo tross alt verdensfreden det gjaldt i tungtvannsaken, ikke hjemmelig småpirk, så jeg mener det var kriminelt å handle på egenhånd slik ledelsen i AP gjorde, uten å informere selv sitt eget parti, for ikke snakke om hele Stortinget, for også oposisjonen hadde krav på å vite, som man i dag ser så alvorlig på.
Dessverre var ikke dette slik Gerhardsen så på det, for han hadde klare ideer om fremtiden i Norge og Europa, men ingen varm tilhenger av NATO som vi gikk inn i med minste mulig margin i AP.
Så sammen med sine marxcistiske fagøkonomer Frisch, Nobelprisvinner økonomi 1969, Leif Johansen arvtager etter Frisch og Erik Brofoss den første finansminister etter krigen og deretter sjef i Norges bank 1952-1970 og varm talsmann for planøkonomi. Han var sentral i oppbygging av norsk økonomi etter krigen og ledelsen av AP til han ble funnet død i Kongsbergskogen rett før landsmøtet i1979.
De startet en kraftig industralisering av Norge etter planøkonomisk lest og vi fikk blant annet mastodonten Norsk Jernverk i Mo i Rana, som vel aldri tjente en krone og ødela all den tidligere driftige småindustrien i Rana-området.
Takket være lojale nyhets- og aktualitetsredaksjoner i vår hjemlige medieverden og en splittet og delvis slumrende politisk opposisjon, kunne Arbeiderpartiet med SV og Senterpartiet som statister, fortsatt gå rundt på stive ben og late som om ikke de fleste større statlige prestisjeprosjektene som er frontet av partilederne de siste årene – egentlig ikke har fungert. Disse floppene blir raskt glemt, og noen vil ha det slik, og blant dem finner vi en politisk elite som nå gir et betydelig demokratisk underskudd med sin stadig mer lojale presse.
Redningen for AP kom med funnet av olje i Nordsjøen, for da var Statskassa så skrapet at Arve Johnsen måtte få låne vel 7 milliarder av Pensjonsfond Innland for å starte opp Statoil. Statoil befinner seg fortsatt midt i skrytealbumet til Arbeiderpartiet, på linje med en rekke andre store, statlige prosjekter i etterkrigstiden. Partiet støtter seg på en usedvanlig lojal presse, og et statsprosjekt kalt Norsk Rikskringkasting (NRK).
Felles for alle store statsprosjekt er at det knapt finnes én kritisk, uhildet gjennomgang av det hele, og at det meste bærer preg av stivbente statlige og økonomiske modeller for bedrifts- og konsernutvikling. En skulle tro selv forsvaret ble rammet av slike oppstyltede fundamenter, som jo virker handlingslammende i møte med en ny tid.
Men selvfølgelig, et nytt kapittel i Norgeshistorien ble innledet i Stavanger i desember 1972. Det kunne ha begynt flere år tidligere, etter gjentatte henvendelser fra utlandet om å iverksette prøveboring på norsk sokkel. Men slike ting er det få eller ingen som reflekterer over.
Fram til 1970-årene hadde Arbeiderpartiet surfet godt på den kjensgjerning at partiet bygde landet opp etter krigen. Det var vel knapt én viktig politisk tale uten at de harde, arbeidsledige 30-åra ble tatt med, for riktig å legge trykk og patos bak metaforer om gjenoppbyggingen. Etter krakket ved inngangen til 1930-årene kom en økonomisk oppsving som slett ikke bare skyldes Arbeiderpartiets økonomiske presisjon, men dette er heller ikke særlig tilgjengelig historikk for nordmenn flest. I historiebøkene er og blir det Arbeiderpartiet som bygde opp Norge, men det kan selvsagt også si noe om det hegemoni som ligger i marxistisk historieskrivning og tilhørende forfatterskap.
Akkurat det å bygge opp landet hadde mange andre politiske partier klart også, men det var Arbeiderpartiet som satt med makten og følgelig høstet æren. Partiet satt fortsatt ved makten da Norge sa nei til EF i 1972, og fikk en venstredreiding – kanskje mest fordi venstresiden forstod å utnytte stemningsbølgen, om enn i et noe for optimistisk håp om at bølgen også skulle skape ytterligere distanse til USA og det forhatte NATO. Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt, Thorbjørn Berntsen, Reiulf Steen og etterhvert Jens Stoltenberg tilhørte de mest innbitte NATO-motstanderne, og bygde seg opp gradvis gjennom et stadig bedre utviklet media-nettverk.
Slik fortsattte AP, med Kings Bay saken som eneste store skrape i lakken, fordi de styrte med flertall som gjorde høringer nyttteløse frem til ca år 2000, men det betyr jo ikke at alt de har gjort har vært bra i de siste årene med de rødgrønne ved makten.
Famlende sikkerhetspolitikk
Utad har AP stått for en fast utenrikspolitikk basert på medlemssskap i NATO, EØS og EU som viktigste handelsmarked, men bak fernisset har ikke dette vært like entydig, spesielt blant den yngre, fremadstormende elite som var langt rødere enn ledelsen.
Den omfattende utplasseringen av atomraketter på østlig side i Europa påkalte ingen synlig harme og reaksjoner i Arbeiderpartiet og dets atomfraksjoner i 1970 og 1980-årene. Atomraketter lå etterhvert også stablet i høyden på Kola, like ved norskegrensen, uten at det heller gjorde synlige utslag hos dem som brukte så mye av sin tid på å advare og moralisere mot farene knyttet til vestlige atomvåpen. Den fraksjonen i Arbeiderpartiet som kjørte oppløpet mot NATO var ideologiske kannestøpere for AUF’erne som skulle ta over roret i Arbeiderpartiet gjennom 1980-årene.
I 1980 kom boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk», med Thorbjørn Jagland og Arne Treholt som to av fire redaktører. Akkurat denne perioden er uhyre interessant med tanke på funn som er gjort i KGB-arkiv og i Stasiarkiv, samt i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia.
Med Berge Furre på flanken
Også Berge Furres hyppige kontakt med KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok kan problematiseres ut fra det som mer og mer identifiseres som en Moskvainitiert kampanje mot NATO fra og med 1979. Sammen med Ingolf Håkon Teigene (SV og NRK Dagsrevyen) skrev Berge Furre boken “Forsvar for fred” som kom ut Pax forlag i 1983, etter en treårig researchperiode rettet mot detaljer i NATOs signal- og elektroniske varslingssystemer. Altså inn i den perioden da Berge Furre fikk usedvanlig sterk trang til å møte KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok i Gennadij Titovs team (Titov var Arne Treholts føringsoffiser). Ekstra problematisk blir den såkalte listesaken (1977-79) i dette perspektivet, hvor SV-personell og andre helt systematisk samlet data om ansatte i norsk sikkerhetstjeneste, om deres personalia, bosted, slektninger og annet. Etter hvert hadde det blitt samlet navn på 600 enkeltpersoner!
Etter dette kom en epoke hvor blant annet nevnte KGB-offiser Stanislav Tsjebotok samarbeidet med Berge Furre; samtidig som Tsjebotoks sjef, KGBs Gennadi Titov var føringsoffiser for blant andre Arne Treholt.
Thorbjørn Jagland hadde heller ingen problemer med å møte KGB-offiserer i denne perioden. Jagland hadde allerede reist på hemmelige møter i Beirut, gjennom “Oslo-kanalen”, fra 1979. Reiulf Steen fulgte opp med reiser til Tunis noe senere. I 1982 dalte Terje Røed Larsen ned som første leder i LO´s forskningsorganisasjon, FAFO, hvorfra han øyeblikkelig begynte å utvide kanaler til PLO. Andre enn meg kommer til å sette spørsmålstegn ved mulig koblinger til Moskva i denne følsomme prosessen: PLO var behørig dunket ut av Beirut, og sitt hovedkvarter i Sabra og Chatilla i 1982. Offisielt het det at lederne i Kreml nå ville satse på Syria, også i forhold til Libanon. Avhopperen Oleg Gordievski konstaterte at man internt i KGB nå over en periode sluttet å kalle PLO´s leder «Kamerat Arafat». Det kom med andre ord til en russisk krise i forhold til Arafat. En krise sentrale aktører i Arbeiderpartiet snart bidro til å dempe. Om KGB´s sterke koloni i Oslo var helt eller delvis inne i dette bakkanal-landskapet, se det gjenstår å se. Dokumentasjonene er fortsatt ikke tilstrekkelige. Indikasjonene er der: I følge KGB´s daværende leder for Skandinavia-avdelingen, avhopperen Oleg Gordievski, var forbindelsen med KGB i Beirut entydig nok, blant annet om Thorbjørn Jagland og Terje Røed Larsen. Siden Arne Treholt og Einar Førde var en vesentlig del av det utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske apparatet i Arbeiderpartiet står det ikke til å nekte at vi her har langt flere spørsmål enn svar. Det er en reell tvil om partitoppenes integritet i den innledende fasen der arkitektene bak “Oslo-kanalen” bygde sitt nettverk, til Beirut og Tunis. I forlengelsen av dette vil det oppstå nye spørsmål i det strategi og tematikk endelig kom på bordet.
Gro Harlem Brundtland kom inn som et underlig mellomspill ut over i 1980-årene. Igjen har vi en myteomspunnet person i Arbeiderpartiets midte, hvor vi helt systematisk blir avskåret fra kritiske og historiske analyser i ettertid! Denne mangelen, eller vegringen, for å analysere Arbeiderpartiet og deres koryfeer fra midten av 1970-tallet til 1990-årene er mer enn påfallende. Gro Harlem Brundtland er vel ikke hellig? Hun ble angivelig satt inn som ny leder i Arbeiderpartiet, til forkleinelse for Oddvar Nordli og ikke minst Reiulf Steen, etter et angivelig ad hoc-møte hjemme i stua hos Rolf Hansen på Kløfta ved inngangen til 1980-årene. Denne historien er ennå ikke skrevet. Rolf Hansen var i sin tid rekruttert inn i Arbeiderpartiet som gammel omgangsvenn av Einar Gerhardsens kone, Werna. Sistnevnte med usedvanlig stor sans for russere, enten de nå var KGB-menn eller ikke.
Det er derfor meget ufortjent det som skjer i disse dager at de såkalte støttepartiene tillater de andre opposisjonspartiene å herje med de to regjeringspartiene som forsøker å rydde opp etter de rødgrønnes mange triks.
POLITISK SØKELYS 